Somewhere in America

Awesome girls. Frustrating topic. So many truths. The US is truly the land of extremes and contradictions.

Advertisements

Skolen er ingen butikk – om kravstore foreldre

Dette var da vel nyttig prokrastinering? (Nå, tilbake til teorikapittelet og kjønn i ungdomslitteraturen.)

EN REKTORS BEKJENNELSER

Aftenposten trykket 18. januar en artikkel om lærere som er lei av kravstore foreldre. Denne problemstillingen er velkjent også på den skolen jeg leder. Vi har ingen statistikk over hva slags henvendelser lærerne får fra foreldrene, og det er mitt inntrykk at de fleste foreldrene på vår skole er fornuftige og fornøyde. Men lærerne mine forteller om svært krevende henvendelser fra foreldre og at antallet slike henvendelser øker merkbart.

Jeg tror noen foreldre forholder seg til skolen på samme måten som de forholder seg til butikker, flyselskap, håndverkere og andre. De forholder seg til skolen som kunder. Skolen er imidlertid ikke en butikk eller en leverandør av tjenester som foreldrene betaler for. Skolen er noe langt mer enn det.

Som kunde har man «alltid rett». Et kundeforhold til en butikk eller en tjenesteyter er svært enkelt og endimensjonalt. Hvis du er fornøyd, fortsetter du å handle hos leverandøren, og hvis…

View original post 980 more words

Å passe inn i skolen

I dag sitter jeg egentlig skriver på masteroppgavens teorikapittel, men jeg plages og dermed har det blitt noen runder på facebook. Der hadde noen postet følgende nyhetssak:

Skjermbilde (68)

I kommentarfeltet var det mange som ytret forståelse for at vedkomne ikke hadde fått jobb i skolen. La meg være så freidig og uttale meg om et par av dem: Les videre

Min masteroppgave og meg – starten på vårt forhold

Oppgaven skal gjerne være ferdig før jeg begynner! Det er ikke noe prosesstiltro her i gården. Det er klart, jeg er jo et fornuftig og logisk menneske som skjønner at slik kan det ikke være. Det er med en viss gled at jeg leser at alle har slike logiske brister. Mantraen er «du må bare begynne å skrive». Men jeg er skeptisk. Jeg er en perfeksjonist som ikke liker å være perfeksjonist. Jeg må vite slutten av setningen samtidig som jeg begynner på den. Formuleringen må være på plass. Den perfekte formuleringen. Men slik kan det da ikke være. Jeg er i villrede. Jeg føler at noen har stått ved tavlen og fortalt oss hvordan vi skal hoppe på ski i Holmenkollens storbakke, for så å kommandere oss ut på bommen. «Dette er jo ikke noe problem, vi har jo tross alt forklart deg hva du skal gjøre!» Jeg kjenner angsten, skjelven, og irritasjon. Uberettiget irritasjon. Men så var det målet da. Slutten av setningen, slutten på oppgaven, det ferdige produktet. Det frister og skaper nysgjerrighet. Jeg vil jo egentlig. Dette blir jo spennende. Jeg ser jo framgangen. Prosessen. Hver gang jeg setter meg ned faller noen tanker ned på papiret, og det er motiverende. Men jeg er min egen verste fiende. Kritikeren inni meg leser bokstavene og setningene på skjermen og konkluderer med at samtidig som jeg har tatt et skritt fram, så har jeg faktisk bare gått i ring. Dette er en del av prosessen, lese jeg. Jeg liker ikke prosessen. Jeg liker produktet. Kontinuerlig godsnakker jeg med meg selv: Men dette er jo spennende, interessant, du er på gang, det kommer til å løse seg, tenk på målet, ikke gi opp. Jeg gir ikke opp. Jeg tenker at hvis å skrive er vanskelig så kan jeg starte med å lese. Det er mange gode skrivere på biblioteket og på Google Scholar, men fader da – hvor skal man begynne? Kanskje veilederen vet. Kanskje hun har noen gode tips, tenker jeg. Eller, det er en løgn. Det jeg egentlig tenker er, kanskje hun kan gi meg svarene – på startproblemene, på formuleringene, på fokuset, på litteraturmangfoldet – eller kanskje hun kan bli offer for min irritasjon.

Tjohei, og velkommen til nytt semester. Masterbeistet skal påbegynnes og det føles som om å ha konstant PMS – enn så lenge. Først denne uka startet vi med forelesninger og teksten ovenfor ble skrevet på 15 minutter under en av onsdagens skriveøvelser. Jeg hadde mitt første møte med veileder i dag. Jeg tror ikke hun følte seg som et offer og jeg var ikke i det irriterte hjørnet, så det gikk bra. Har nå større tro på at jeg er på tråden av noe vettugt, så nå tar jeg helg. Skal kose meg med hjemmebesøk. Nå går jeg ut i sola.

God helg.

Blogges.

My Obligatory Assignments

The semester is coming to an end, and we are officially in the exam period. As I said back in January this blog was created due to requirement in one of my courses and has functioned as the course’s work portfolio. However my plan is to not abandon the blog entirely, even though the course is ending. I am not promising anything, but I would like to use this blog as a place for me to write down and share thoughts regarding my studies and my future profession.

To make things a bit clearer I have decided to clarify which posts have been obligatory assignments. This because these posts may come across somewhat different than the rest of my content. The obligatory assignments were:

  1. Digital portfolios: Mappe; (1) stivt omslag til papirer, tegninger o.l. (2) flat veske…
  2. Digital storytelling: DST – fra stress til struktur
  3. Analysis of a digital text: Kvitrende analysering
  4. Critical literacy: Critical Literacy: Students’ Shortcuts

They should have a somewhat more theoretical character.

Blog you later!

Hvem har ansvaret for de digitale ferdighetene?

Enkelte elever vil inneha gode digitale ferdigheter, andre ikke – akkurat som med leseferdighetene. God trening krever systematikk. For et godt eksempel på slik systematisk oppbygging av nødvendige digitale ferdigheter, se Anita Normann (2011) sin artikkel «Digital storytelling i engelskfaget. Del 1. Idéer for elevarbeid på ungdomsskolen».

Dette skrev jeg angående arbeid med metoden digital fortelling, men det sier også noe om, på generelt grunnlag, behovet for en felles plan på tvers av trinn og teamsamarbeid ved hver enkelt skole. Les videre